EGOcentralen / Jorum.no

Vel, jeg flytter bloggstyret tilbake til Jorum.no og forholder meg heretter til det stedet jeg startet hele herligheten for over seks år siden.

Årets største reality check? Garantert.

Hvordan i aller videste helvete bruker man 5 millioner kroner på en logo..!!!!? Og på en stygg en, attpåtil...

"Blir det mye i strøm?", spurte jeg huseier i fjor sommer da jeg flyttet inn. "Neida, det er ikke mye. Varmtvannet, f.eks., går på huset og du får mye gratis varme fra gatekjøkkenet i første etasje.". Ikke sa han noe om hvordan han kom til å ta betalt heller. Huseier var innom for første gang siden i fjor her om dagen og leste av måleren. Han kunne fortelle at han nå skulle sende meg en faktura. Javel, tenkte jeg. Først nå, ett år senere, liksom? Men jeg kan da umulig ha brukt mye strøm. Har jo nesten ikke lys her, hybelleiligheten er ikke stor og ikke har jeg en stor komfyr som bruker mye strøm. "Ble det mye?", spør jeg da han er ferdig. "Nei, hehe! Dette var ikke stort!". Puh, tenker jeg for meg selv og ser for meg en tusenlapp eller noe, naiv som jeg er. Det er jeg virkelig til tider. Lignende "uforutsette" utgifter dukker jo bestandig opp minst en gang i året. 

I dag hang det en konvolutt i døra med ei regning inni. 4980,50, kunne den fortelle. Du kan trygt si at den spiser av budsjettet. Hadetbra til pengene jeg for en gangs skyld hadde spart til laptop + enda litt. Fra nå av går 500 kr til en egen strømkonto hver måned. Nå vet jeg jo hva som går av strøm, at det blir fakturert og at det går et år i mellom hver gang... 

Må bare innrømme at de siste par ukene har jeg vært lite på kontoret. Har gjort ting hjemmefra, men ikke gjort altfor mye. Jeg har rett og slett ikke orket. Ikke at arbeidsmengdene er så store nå som vi har stengt på Kroa, men litt er det jo. Men ingenting som haster. Men det er jo også slik at mengdene er såpass mye større i semesterene, at å være litt fraværende nå om dagen ikke gjør noe. Rettere sagt, så er intensiteten såpass stor med alle folkene på plass på huset, og det er det som gjør det. Så i det siste har jeg sittet oppe til langt på natt og sovet lenge om dagen. Og det har vært godt!

Nå er selvsagt denne bloggposten et tegn på litt dårlig samvittighet, men den er nok ikke så stor. Skal uansett ta igjen litt fremover før jeg en gang tar ferie - noe jeg ikke helt når blir. Min eneste plan i sommer er egentlig Metallica på Valle Hovin den 10. juli, og se Glenn Hughes på Kartfestivalen noen dager senere. Skal også prøve å få kommet meg ut av Bø snart, og da først og fremst til Oslo. Mange folk jeg ikke har sett på lenge, og som jeg må innrømme at jeg savner. Jeg er ikke så flink til å holde kontakten med folk jeg kjenner, så skal prøve å veie litt opp for det snart. 

Og så skal jeg kjøpe meg i gulvvifte, for her inne blir det virkelig varmt når det er slik som nå. 

Jeg har med vilje unngått tv-serien "Entourage" de siste par årene. Hvorfor? Fordi jeg mente den virket for "kul". Og kul er den. Jeg har nå begynt på den tredje sesongen og rent etisk er den et rent helvete og går i mot alt jeg tror på. Her handler alt om penger, bedriten bruk av nark og å utnytte hverandres talenter. Men den er så forbaska godt skrevet og laget! Og i bunn og grunn handler det om deg og meg og hva som ville ha skjedd om du og kompisene dine fikk jackpot og opplvede suksess i Hollywood. Om prinsipper og fristelser, utrolige damer og penger. Stooore penger. Og kompiser og alt det fører med seg. Og med big shots som gjester - som seg selv. Det er så smart skrevet, så godt spilt og så virkelig. Og så har du Jeremy Piven. Har alltid visst at han var en god skuespiller, men dæven steike! I Entourage er han massiv! En av de aller, aller beste karakterene jeg har sett - noensinne. Beinhard, sjarmerende, vittig, frekk som faen, hissig, drittsekk og kuksuger og med de beste linjene du vil høre på tv eller film. Helt fantastisk er han.

Kjøp eller last ned. Entourage is the game. Du mister all moral og blir dratt med i en livvstil som er fullstendig fjern, men du blir hekta. Og det er en god ting. 

Sittet og gløttet på "Storbyliv" på TV2, der Fridtjof Wilborn og Sarah Natasha Melbye og ei annen dame drar til Dublin og oppfører som ganske tåpelige turister. Generelt ganske flaut, men det flaueste kommer selvsagt da de, med Wilborn i spissen, drar for å finne huset til Bono. Noe programmet hele tiden bygger opp rundt. Vel framme, treffer de en eller annen fyr som jobber hos Bono, som sikkert for tusende gang må si til noen at dette er privathuset til Bono og familien og at noe møte eller filming ikke er på tale. "Jeg hater å tape", fastslår Wilborn i det kameraet sveiper over huset til Irlands største stjerne. Programmet avsluttes så med at en fancy bil stopper utenfor hotellet til programlederne, og der en skygge inn i bilen spør en fyr etter tre nordmenn...
Gud bedre så utrolig dårlig fjernsyn. Jeg skulle ha laget et bedre program selv, og det skulle ikke handlet om å få snakke med Bono i privathuset hans...

TV2, altså.    

Klesstørrelser. Jeg har skrevet om dette før, minst et par ganger, men det slutter ikke å irritere meg.

Jeg er ikke lenger den syltynne tjueåringen jeg en gang var, en klassisk M uten problemer med å passe perfekt inn i klær. I likhet med veldig mange på min egen alder så har dette forandret seg. Og det er greit. Jeg har gått opp en størrelse til en klassisk L, og selv om jeg selvsagt skulle ønske jeg kunne gå tilbake til M, så trives jeg greit med nåværende størrelse. Vel, i utgangspunktet. Nesten hvert eneste klessplagg i dag som ser passe ålreit ut, kommer i "slim fit". Selv XL og større kommer i "slim fit". Hva faen er det for noe? Er det slik at alle klesprodusenter i dag tror at vi mennesker kun kan deles inn i høye og lave mennesker og at alle er like slanke?

Bakgrunnen for dette mitt siste utbrudd, er følgende: Av og til har du lyst på et plagg eller to som er noe penere enn dem man har, og som ikke koster skjorta, for å si det bokstavelig. Og da er H&M ofte den eneste løsningen. Men det har vi ikke i Bø. Da er internetthandel en grei ting. Som regel er ikke det noe problem. Nå før 17. mai hadde jeg lyst til å kjøpe en pen jakke, bukse og skjorte som var litt mer uformell, men likevel pen. Så jeg bestilte dette hos H&M i størrelse L og satset på at det skulle gå. Vel, så feil kan man ta. Buksa var umulig å få på seg, jakken gikk på, men var umulig å kneppe igjen. Skjorta fikk jeg både på og fikk kneppet igjen, men føltes som om jeg hadde skvist meg selv inn i en sokk. Fellesnevner; alle viste seg å være såkalt "slim fit". Det hele må selvfølgelig sendes tilbake og byttes.

Det er selvfølgelig min egen feil at jeg er så naiv, men det fratar ikke irritasjonen noe kraft. Det føles utrolig nedverdigende å måtte bytte klær i en størrelse som vanligvis er mer enn stor nok. Er ikke størrelser til for å gi et ganske klart bilde på hvor store klærne er, uansett? Og hvis man absolutt må operere med "slim fit", hvorfor tilbyr man ikke samme klær i mer "normale" former også? Såvidt jeg husker fra min tid som klesekspeditør hos Dressmann, så operer man med f.eks. "S50", M50" og "L50", som betyr forskjellige former innen en størrelse.

Konklusjonen er selvsagt at man skal prøve klær før man kjøper de, men helvete heller; Jeg har stått i butikker med plagg jeg har skikkelig lyst på, men som kun går på meg i størrelse XXL. Og det kjøper jeg faen meg ikke. Jeg er kanskje blitt smålubben på mine gamle dager, men noen XXL er jeg ikke ennå...

Det handler om prinsipper og selvrespekt. Eller noe sånt. 

Jeg har brukt den siste halvannen timen på å erfare at Bruce Willis må være den kuleste filmstjernen på denne planeten. Hvorfor? Fordi han åpent og ærlig har diskutert (på herlig Bruce Willis-vis) den nye Die Hard-filmen "Live Free Or Die Hard" med noen av de mest kritiske filmnerdene på planeten på Aintitcool.com. Og det under sitt eget navn, Walter B (Walter Bruce), med hordevis av mennesker som ikke trodde på at det var han og som slengte drit etter ham. Inntil han en kveld prøvde så godt han kunne å få noen på forumet til å logge seg på iChat (messenger for Mac, med videobilde) med ham og adressen drwhite@mac.com for å kunne bevise at det var han. Fortsatt ingen som trodde på det eller som gadd, inntil en eller annen kompis av en på forumet tilfeldigvis gjorde det. Og der var jammen meg Bruce Willis i andre enden! Til full jubel på forumet, selvsagt.

Bruce ville diskutere med fansen direkte, med folk han ikke kjente, i stedet for å bare dra på en femukers promoteringsturné for å snakke med pressefolk. Og etter å ha svart dønn ærlig på spørsmål (han liker f.eks. ikke Michael Bay, og er minst fornøyd med Die Hard 2) før han viste seg på kamera, logget han seg av etter et par svar til etter at identiteten hans var bekreftet.

Det er kanskje ingen verdensnyhet, men det er oppsiktsvekkende at en av verdens største filmstjerner går inn og snakker så direkte med folk, innrømmer at mange av filmene hans er skit og til og med gir ut mailadressen sin til vilt fremmede mennesker bare for å bevise at en filmstjerne faktisk ikke bare er full av dritt. 

Bakgrunnen for diskusjonen, var forøvrig en artikkel fra en av frilansskribentene på Aintitcool (den mest kritiske filmsiden i USA) som var kritisk til at LForDH (eller Die Hard 4, om du vil) får en PG-13 aldersgrense - altså blir tillatt for 13-åringer, i motsetning til de tre første som hadde voksen aldersgrense. Dette får den fordi de beholder antallet "fuck"s til én gang - DA er det barnefilm. Ikke så nøye at folk blir drept i hopetall, så lenge man ikke banner for mye. Denne artikkelen og reaksjonene på denne trigget altså herr Willis sin interesse til å diskutere med folket.

Bruce Willis er faen meg Da Man!
Her er bildet av mannen i det den lett forfjamsede filmgeeken får opp bildet av Brucern på skjermen sin. Bildet er tatt av Bruce selv og sendt over:

Er det bare meg, eller holder Peter Ijeh på å fremstå som en stor løgnhals? Det er vanskelig å ikke tro på kanskje Norges beste dommer, Tom Henning Øvrebø, når han sier at det er det groveste han har hørt på en fotballbane, mens Ijeh benekter at han sa noe galt. Og vi glemmer vel ikke rasismeanklagene hans for noen uker siden. Driver han kun med faenskap og løgn? Jeg begynner å tro det, gitt..

Når det gjelder RBK: ________________

Endelig noen som kommer med noe vettugt om John Arne Riise!

Jeg har vel ikke lyst til å sammenligne blitzere med nynazister, men at Blitz for ente gang ikke klarer å bruke demokratiet på en god måte, det er jeg enig i. Sympatiserer med mange av meningene deres, men klarer ikke å støtte folk som bruker vold og hærverk som virkemidler. Det har ingenting med meningsytringer å gjøre og bidrar bare til å marginalisere Blitz i enda større grad. Og på meg virker det som om det er det Blitz ønsker; å forbli en egen sektlignende greie som står på "siden av" samfunnet. Og da blir meningene de har fullstendig sidesatt også. Og så spiller de politiofre etterpå. Det er noe patetisk over det, rett og slett.

Selv om det i utgangspunktet ikke er så gøy å se Brann vinne kamper, så var det likevel positive ting med 4-1 seieren over Vålerenga. A) Vålerenga taper, og B) bergenserne tar helt av og er serievinnere allerede. Det betyr mindre fokus på RBK og bergenserne hauser det hele opp til bobla sprekker. Jeg skal innrømme at Brann ser skumle ut og at det skal bli hardt å slå de på Lerkendal til helga, men våre gutter har ennå mye å gå på, selv med 4 poeng, og Brann ser ut til å være i toppform allerede nå. Det betyr at potensialet er stort (selvsagt). Jeg gleder meg uansett, for det finnes ikke noe lag i verden det er gøyere å slå enn Brann. Men det er kanskje morsomst å slå de i Bergen.... :)

Jeg har skrevet om det før, men det slutter ikke å irritere meg; Folk tror det er helt greit å ringe på søndags ettermiddag for å høre om ting de har glemt igjen på Kroa i fylla. Eller andre filleting som kan vente til det blir arbeidsuke igjen. Det er kanskje naivt av meg, men der jeg kommer fra, ringer man ikke folk på den dagen i uka da man med størst sannsynlighet ikke er på jobb. Man ringer heller ikke etter klokka ti på kvelden. Det er allmenn folkeskikk. Trodde jeg. Men ofte er det også godt voksne folk som ringer på de mest latterlige tidspunkt, ikke ubetenksomme nittenåringer. Folk er generelt veldig selvsentrerte, det tror jeg må være forklaringen.     

Jeg har aldri vært noen stor fan av Neil Young, men goddammit! "Neil Young: Heart Of Gold" har vel alene nesten gjort meg til det. En konsertfilm fra 2006, regissert av Jonathan Demme, som viser en konsert fra Nashville i august 2005. Og det er en aldeles strålende musikalsk opplevelse. Lyden er til å gråte av glede av, og det er ren magi som foregår på den scenen. Helt fantastisk.  

Var på fest oppe på Borgja i går, og det var en trivelig kveld. Men angrer litt på at jeg tok med meg whiskey....pokker det har hamret i hodet i dag.

Og for å gjøre dagen "fullkommen", så tapte Rosenborg fortjent mot Stabæk. De er vonde å få has på, disse Stabæk-folka, og det har de vært i mange år. Men i kveld var ikke RBK på topp i det hele tatt. Og det er som regel vondere enn det å tape. Man vet hva man skal kunne forvente av de, og ingen av de offensive spillerne var i nærheten av standardnivået sitt. Triste saker, etter den voldsomme oppturen sist helg. 

Og så han derre Veigar Pall Gunnarson....god spiller, men han er faen meg ikke mye sportslig av seg. Han detter som ei flue i enhver situasjon, og opptrer generelt med en lite sympatisk fremtoning. Eksempelvis applauderer han ironisk til dommeren når han fikk et (feilaktig) frispark. Som sagt; en god spiller, men jeg likern ikke.  

Dette er en altså en sak?! Dagbladet er vel mye navlebeskuende her, synes jeg...

Er ganske happy med at jeg har hatt abonnement hos OneCall en stund nå.